mandag 23. april 2012

Da er det bestemt

Nå er det bestemt. Jeg har ringt til sykehuset, å vi får en runde til med prøverør nå.
Skal i gang allerede om 19 dager. Da begynner jeg med medisinen å karusellen er igang igjen. Håper vi hopper fra prøverørskarusellen til gravid karusellen denne gangen.

Samboeren min, eller forloveden min ( ja, vi er forlovet nå ) Har veldig god troen på dette forsøket, noe jeg ikke har, men skal prøve denne siste gangen før jeg skal inn å fjerne eggstokkene  (som må skje i løpe av 2012).

Så nå er det bare å krysse fingrer og tær som er, VI SKAL LYKKES DENNE GANG !!
Kommer til å skrive masse om dette på bloggen, slik at dere får følge meg i karusellen om å bli mamma !
Har dere troen på at vi kommer til å lykkes ?


Klem

søndag 15. april 2012

Ufrivelig barnløshet

Det finnes så mange der ute i verden som lider av ufrivelig barnløshet. Det er mange som velger å holde dette for seg selv, men det er også mange som er åpne om det. Vi har valgt å holde det veldig for oss selv. Jeg føler det som et veldig nederlag at jeg ikke kan få barn.

Det er mange som kommer med sin sympati når de får vite det, og føler skikkelig med meg. Men enkelte så vet de ikke hvordan det er. De sitter ikke der å vet at de aldri kan få oppleve barnedrømmen uten å gjennom en hard hormon kur, å da er det minimal sjanse for å lykkes.

Jeg tenker at eggdonor er egentlig ganske greit, for da slipper jeg å tenke på at ungen min får mine sykdommer eller de sykdommene som er i familien min. Men samtidig, så vil det ikke være min unge helt ut. Den vil ha en annen genetisk mor, å mannen min er den genetiske faren. Dette er veldig rart å tenke på.

I går skjedde det noe fantastisk i livet mitt, det gjorde at alt ble mye bedre veldig fort. Mannen min fridde til meg. Jeg sa at det ikke var rette tidspunktet å forlove seg på, også var det bare ring til meg. Jeg vil ikke forlove meg uten at han også har en ring. Så vi ble enige om å se ann ting litt, også får vi se hva som skjer.

Men etter det skjedde i går, så ble jeg veldig glad inni meg. Jeg følte meg nyforelska igjen. Jeg trodde ikke jeg skulle bli så glad med tanke på alt som hadde skjedd osv, men jeg ble det. Hva skal jeg gjøre da? Si ja ? Si nei ?

-Bella

lørdag 14. april 2012

Lykken

Solen skinner, humøret er på topp i dag. Jeg skal kose meg med venner, familie å kjæresten ! :)
Jeg vet ikke hva kjærestekosen innebærer for jeg har fått beskjed om å være klar til å dra, og ha et bind for øynene til i kveld ! Jeg er skikkelig spent på hva det er han har funnet på ! Jeg håper vi kommer til å kose oss, og at de går bedre fremover.

Jeg sa i et tidligere innlegg at vi hadde vært gjennom prøverør. Jeg er ikke i stand til å bli gravid på egen hånd pga tett eggledere å null produksjon av egg. Vi har vært gjennom en runde med harde medisiner, og det var tøft.
Vi skal egentlig i gang nå når jeg får mensen, men har bestemt oss for å utsette det i en måned til jeg har kommet meg litt mer opp fra kjelleren. Jeg kjenner at kroppen min ikke er i stand til å begynne en ny runde nå. Den er alt for sliten, å da er det heller ikke noe vits pga kroppen kommer ikke til å akseptere egget når den er så sliten å stresset som jeg er fortiden. Vi håper så klart på å lykkes med prøverør, slik at vi får en unge. Men jeg har gitt veldig opp den drømmen om å få min egen unge, mitt kjøtt å blod. Etter et mislykket forsøk, 2 egg, og ett som overlevde å ikke ville bli i magen min, så har jeg innsett for små sjanser det er for at vi lykkes. Vi har et annet alternativ, eggdonor. Det er jeg som kommer til å bære frem barnet, men det bli ikke mitt genetisk. Og den behandlingen koster minst 55.000 og vi må reise til utlandet for å få dette.

Det tar veldig på å ikke se noe framtid med ett eget barn. Jeg har ønsket meg barn siden jeg var liten. Alltid drømt å om få være mamma, kjenne spark i magen, få barnet på brystet etter en hard fødsel, å ligge å se på den nydelige baby'n min sover ved siden av meg. Jeg har drømt om dette så mange ganger, å nå ser det ut som at den drømmen ikke er en drøm jeg kan få oppfylt ! Dette verker i hjertet mitt.

Jeg har så lyst til å gi mannen i mitt liv et barn. Jeg har så lyst til å la han få oppleve den gleden med å bli pappa, uten at vi skal ha hjelp. Men jeg kan ikke det. Jeg kan ikke gjøre det, og jeg kan ikke noe for det. Men det sliter veldig i meg. Jeg har hatt veldig mange tanker rundt det at han fortjener så mye bedre enn meg. For han er helt frisk. Å han kan bare finne seg en dame som er frisk å få barnet han ønsker seg. Uten å tvile. Uten å være usikker på om han noen gang kommer til å få oppleve det. Hva om vi ikke får barn? Hva om vi ikke får oppleve drømmen med å få et barn i lag ? Dette har ødelagt veldig mye for meg. Det har gjort meg veldig deprimert å trist. Hjertet mitt gråter når jeg tenker på det.

Nå skal jeg prøve å kose meg resten av dagen sammen med de herligste folkene i livet mitt. Håper alle dere fantastiske personer der ute har det bra å lever livet på best mulig måte.

" Få hver dag til å telle, du vet aldri når den siste kommer "

-Bella

torsdag 12. april 2012

Noen ganger

Noen ganger så raser verden min i løpe av et sekund. Alt bare kollapser. Tårene triller, å hjerte deler seg opp. Magen vrenger seg og hodet verker.

Hvorfor bli det slik ? Jeg skulle ønske jeg hadde en av å på knapp i nakken slik at jeg kunne fått kontrollert hodet mitt å kroppen. Jeg er lei av å ha slike opp å ned turer. Ene øyeblikket er jeg ute å koser meg, så kommer jeg hjem, å alt bare raser sammen.

Kroppen min er så sliten for tiden at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg gråter å gråter, å føler meg tom. Jeg kjenner ingen ting lengre. Enste jeg kjenner er at jeg er knust. Lei meg, ulykkelig, å sliten...

Føler meg utrolig negativ og lei meg for tiden, hvordan skal jeg komme meg opp ? Hvor er stigen jeg skal klarte  opp for å komme meg på fotene igjen? Jeg ser den ikke, så jeg mister motet her jeg sitter i mørket alene.

Nå lever jeg livet i usikkerhet om jeg kommer til å bli syk igjen. Kommer jeg til å holde meg frisk ?
Så lenge jeg har eggstokkene der, så er det en risiko for at jeg kommer til å bli syk igjen. Å kommer det tilbake, så er det stor sannsynlighet for at det er hissig kreft, og da er prognosene dårlige.

Jeg ble diagnoisert med 2 sykdommer. En kronisk, Morbus Chrons, og Borderline tumor (kreften).
det å gå i fra å være frisk, å kjenne livet smile tilbake til meg, til å bli kronisk syk å få en alvorlig sykdom. Det er et langt fall! Å jeg skal komme meg opp igjen av dette fallet. Den veien har vært lang, å jeg føler nok ikke at jeg har kommet meg opp igjen ennå. Jeg er ikke tilbake der jeg en gang var. Jeg vet ikke om jeg kommer til å komme meg tilbake dit noen gang heller. Om jeg gjør noen ting annet enn hverdagslige ting, så tenker jeg " hva som dette er siste gangen jeg får muligheten til å gjøre det ? " Så setter det en sto demper på livet mitt.. Jeg tørr ikke å kjenne på at jeg lever, og har det bra.

Jeg har en samboer, og vi har vært gjennom et forsøk med prøverør. Jeg ble gravid, men mistet. Å nå sliter dette veldig på meg å han. Mest på meg. Jeg er veldig usikker, og føler ikke at de rette følelsene er der.
Hva skal man gjøre ? Når man ikke har det bra med seg selv, å ikke ser en fremtid ? Skal man satse på at det ordner seg, prøve en gang til med prøverør nå, å ta sjansen på at det blir bra ?
Eller skal man gå hver sin vei ? Han er nok ikke helt på samme plass som meg, det er nok meg å mine følelser som har dabbet av. Jeg føler det blir feil å sette et barn i verden, når ikke forholdet er helt ett.

Jeg elsker han jo av hele mitt hjerte, men nå for tiden er jeg bare sliten, å klar. Jeg bare ser ikke noe fremtid i noe. Ikke i mitt eget liv heller. Hva skal man gjøre ? Hva skal man tørre å føle ?

-Bella

Den gang ei !

Jeg begynte å jobbe, jeg fikk meg egen leilighet, å trodde livet mitt endelig skulle bli bra. Jeg var masse sammen med vennene mine, å en dag så møtte jeg en i omgangskretsen som virkelig fikk opp øynene mine. Jeg ble betatt av han med en gang jeg så han i øynene. Smilet hans sjarmerte hjertet mitt. 

Etter ca en månede sammen med han, så ble jeg syk, jeg var slapp, kvalm, vondt i magen og konstat utmattet. Jeg ble sykmeldt fra jobb, å jeg tenkte at noe ikke er rett. Jeg ble ikke tatt på alvor av legene med det første, men når jeg satt meg ned å sa " jeg har kreft, jeg er sikker på det " Da ble jeg tatt på alvoret. Veien frem til et svar skulle ikke være kort. Jeg ble sendt frem å tilbake over alt på sykehuset. Jeg ble sendt på røntgen, jeg ble sendt på UL. På UL så fant de en kul som de kalte cyste. Jeg ble ikke fortrolig med dette. Jeg viste det ikke stemte. 

Jeg ble sendt på mage undersøkelser. Jeg ble lagt i narkose, og når jeg våknet, så overhørte jeg sykepleierene si " det ble funnet en tumor lignende kul i tarmen, så hun har tatt biopsi, kan hende hun må ha smertestillende" De viste ikke at jeg hørte dette. Første jeg gjorde var å ta opp telefonen, jeg fikk broren min til å komme. Etter 4 doser med morfin, så fikk jeg dra til legen å få "dommen". Der sa legen, " Det ble funnet en kul i tarmen din som det er tatt biopsi av, det er mistanke om det er tarmkreft det dreier seg om "!  Jeg hørte ikke mer enn det, etter det stoppet verden min opp. Tarmkreft? Har jeg det ? Det går ikke ann, de må ta feil ! 

Jeg ble så sendt tilbake til gyn, der kulen på eggstokken ble undersøkt mer. Jeg ba om å få bli sendt til en annet sykehus, jeg vet at de er mer spesialister der enn der jeg var. Jeg tok en blodprøve som er kreftmarkør på eggstokk kreft. Den skal ligge mellom 0-30 og min var 458. Legen som ringte meg sa at det var ikke noe å være redd for, for om det var kreft var den på over 2000+. Så jeg ble litt beroliget, jeg tenkte, jaja, da er det ikke det iallefall ! 

Jeg ble oppringt fra det andre sykehuset en Tirsdag " Hei, vi ringer fra, Kan du komme på forsamtale nå Torsdag ? "
Jeg bare " Ja, hvorfor det ? "
" Du har fått time til operasjon Mandagen! " 
..................................................
Ja, så sånn skulle det bli. Jeg var på den forsamtalen, hadde mamma med meg på siden av meg hele tiden. Han legen min på det sykehuset, undersøkte meg i ca 30 sek. Så sa han " Bare kle på deg igjen så snakker vi." Etter jeg hadde gjort det, så sa han følgende " Du har eggstokk kreft, å det er veldig viktig at du blir operert nå mandag" Da raste verden min, Eggstokk kreft? JEG ? EGGSTOKK KREFT? ER DET MULIG ? Er livet så urettferdig ? Virkelig ? Hva har jeg gjort ? 

Den helgen gikk med på å nyte tiden med samboeren min, vi gjorde DET jeg ville. Vi hadde sene kvelder, å koste oss bare. Jeg sa hade til han på søndagen, da reiste jeg å mamma til sykehuset. Vi fikk ligge på hotell en natt pga jeg skulle operere så tidlig mandagsmorgen.
Den kvelden sammen med mamma, ble brukt til å gråte, få ut frustrasjon, få ut sinne å kjenne på at jeg lever. Jeg har følelser, jeg er slik. 

Mandagen møtte jeg på operasjon kl 7, jeg ble trillet inn kl 8. Måtte si hadet til mamma, å det var tungt. Jeg sa " Jeg elsker deg mamma, dette skal gå bra, jeg kommer snart tilbake " Hun var sterk, hun gråt ikke, hun var sterk for min del. Jeg våknet etter 7 timer. Jeg var HELT bortevekk. Jeg hadde slanger å nåler over ALT. Jeg hadde vendflod i ankelen, halsen, 2 på hver arm. Jeg hadde epudural iryggen, å masse pulsmålere. OG EN INTENS SMERTE I MAGEN! Den smerten, den er ubeskrivelig. Jeg klarer ikke å samenligne den med noen ting i det hele tatt. 

Mamma kom etter hvert, å legen kom å snakket med oss. Jeg fryktet at jeg hadde mistet begge eggstokkene, og at jeg hadde pose på magen. Det var det første jeg spurte han om, å han svarte nei.
Men, De hadde fjernet nesten begge eggstokkene, jeg hadde en tumor på 10 cm, en på 6 cm, og mase fri veske. Begge egglederene var ødelagt. Jeg hadde en tumor i tarmen, og det hadde begynt å bli en tumor i fett forklet! Jeg fikk fjernet over 40 cm med tarm. og fett forklett. 

Jeg følte livet var urettferdig, hvordan skulle jeg klare dette? Hva har jeg gjort for å fortjene alt dette?
Er det min straff for selvskadingen, for løgnene, for hatet, for sviket? For at jeg ikke har verdtsatt livet nok ? Hvor skal dette ta slutt ? 

-Bella

Det forsatte

Når jeg var 15 år, så opplevde jeg ufrivellig sex med en mann. Det har satt dype spor i meg. Jeg anmeldte hendelsen, men politet henla saken. Jeg fikk drapstrussler av mannen, og jeg er ennå den dag i dag redd for han. Om ser han, så får jeg lyst til å krype i fosterstilling å gjemme meg. Etter det så tok det et år tid før jeg klarte å gi pappa en klem. Å være i nærheten av en mann klarte jeg ikke.

Alt dette, pluss selvskadingen satte dype dype spor i meg. Jeg følte at det aldri skulle ta slutt å jeg ville heller grave meg ned i sengen å aldri stå opp. Etter å ha sett dette å hvordan jeg var så bestemte legen min meg for å sette meg på depresjonmedisin. Å det var greit nok det. Men å må ta en tablett for å føle seg bedre? hmmm...
Jeg begynte med kuren, å den var hard. De første 2 ukene var det våkennetter, kaldsvette, frykt å angst. Alle følelsene jeg hadde i meg skulle ut. Å det merket jeg. Jeg klarte meg gjennom de, å fortsatte med tablettene. Jeg kom til et punkt der jeg ikke klarte å ta de lengre. Jeg følte ikke noe livsglede, jeg følte meg aldri skikkelig glad, jeg fikk aldri være skikkelig lei meg. Jeg var mer eller mindre i koma. Jeg bare var der følte jeg. Etter jeg sluttet med tablettene så ble livet litt bedre.

Jeg begynte å tenke at livet mitt må snu en gang, jeg kan ikke ha bare motgang med meg? Eller?

Jeg traff en mann som var livreddningen min. Han fikk meg på fotene, han fikk meg til å smile, han fikk meg til å le, han gjorde meg lykkelig. Vi delte mange hverdager sammen, ble fort samboere. Vi var sammen over 3 år, å en dag så kom han hjem, å sa " jeg har ikke følelser for deg lengre, du må flytte ut "
Da raste den trygge gode verden jeg hadde under meg, for jeg hadde ikke sett tegnene.

Jeg måtte bare komme meg opp fra denne bunnen, noe som var verre enn jeg trodde. Men mye hjelp fra familie å venner, så var jeg meg selv igjen etter en god stund.
Nå måtte vell livet smile til meg igjen? Å la meg få lov å ha en livsglede de fleste tennåringer/ungdommer har ?


onsdag 11. april 2012

Det startet

Foreldrene mine skilte seg etter jeg fylte 10 år, da startet livet mitt å rakne. Jeg fikk selvskading problemer i en alder av 13, å ønsket om å dø var sterkt. Jeg prøvde et par ganger å avslutte livet mitt, men hver gang ble jeg stoppet av et eller annet. Jeg holdt sårene mine å arrene mine godt skjult for alle. Men bestevenninen min på ungdomskolen begynte å ane ting. Jeg gikk bestandig 10 min før alle andre i dusjen etter gym slik at jeg var ferdig med det til de kom. Jeg gikk bestandig i store gensere, selv midt på sommeren. Hun kom inn i garderoben når jeg var ferdig i dusjen, å så armene og fotene mine. Da fikk jeg beskjed om å kle på meg, og vi dro til rådgiveren på skolen. Der ble jeg tatt hånd om, å fikk fortalt hva som var galt å hva jeg hadde båret på inni meg i noen år. Jeg ble så kjørt nedover på PPT ( Pedagoisk psykologisk tjeneste ) Der jeg fikk snakke med en dame. Jeg gikk på samtaler hver dag i lang tid. Jeg hadde ennå ikke sagt noe til mamma eller de rundt meg. Det var kun rådgiverene på skolen å bestevenninen min som viste noe.
Etter lange samtaler med damen på PPT så ble vi enig om at jeg skulle si det til mamma, samt at det ble sendt hendvisning til BUP ( Barne og ungdoms Psykriatiske tjenester).
Jeg dro hjem, dette var en fredag, og jeg fortalte det til mamma.
Jeg sa " mamma, jeg har selvskadingsproblemer, og har forsøkt å avslutte livet mitt "
mamma sin reaksjon var at hun lo, å trodde ikke dette. Så viste jeg hun armene mine, da skjønte hun alvoret. Jeg tror jeg å mamma satt i 6 timer å snakket. Jeg fortalte ALT til hun. Pappa kom etter hvert også, for jeg ville si det til han.

Dagene gikk, jeg følte meg bedre, men fortsatte å skade meg selv. Jeg følte meg å ulykkelig med livet mitt, å jeg følte jeg brakte en skam for familien. Vi fikk time til BUP ganske fort etterpå. Der ble det samtale, jeg, mamma å pappa ! Vi snakket litt sammen alle, så ble vi delt opp. Jeg fikk verdens beste psykolog, Heidi, hun forsto meg så godt, å det var så godt å være til hun. Jeg gikk til hun annenhver dag i 3 mnd. Så dro jeg hjem en fredag og hun stoppet meg i døren å sa " Bella, Lov meg at du ikke skader deg selv før vi møtes igjen neste gang." Jeg tenkte som så, fredag, lørdag og søndagen ( hadde time på mandagen igjen ) Og sa " Ja, jeg lover det "
Når jeg kom på mandagen, så måtte jeg vente i nesten en time. Jeg tenkte at hun bare var forsinket. Det kom en dame å ropte meg inn. Jeg ble med hun på kontoret å skjønnte fint lite. Det var ikke min psykolog og det var en ukjent dame for meg.

Hun sa " jeg har en beskjed å gi deg, Det er noe du må vite." Jeg fikk et skikkelig stikk i magen å tenkte at noe er galt ! Så kom beskjeden jeg aldri hadde forventet !! " Heidi har vært savnet siden fredags ettermidag, og hun har blitt funnet" Så tenkte jeg, men så bra, når kommer hun?  Så fortsatte damen " Heidi er død, hun valgte å avsluttet livet sitt" !!! HVA !!!??? Min klippe, Den personen som var min klippe ! Hun valgte å gjøre det jeg gikk for å få hjelp for ! Hun etterlot seg 2 barn, en like gammel som meg og en 2 år eldre. Jeg satt på kontroet i lang tid. Jeg klarte ikke å tenke eller føle. kroppen min forsvant under meg.
Jeg fant ut at jeg måtte hjem, måtte hjem til mamma å få klem å trøst. Jeg gikk hjem, jeg bodde 5 min unna, så det va ikke lange biten å gå. Jeg knakk sammen å var nede i knestående flere ganger. Da jeg endelig kom meg hjem. Så klarte jeg ikke å si noe til mamma, jeg bare gråt.. Jeg klarte å få ut ordne, " Heidi er død, hun har tatt livet av seg selv mamma, hun er borte !!! " Så knakk jeg sammen. Mamma fikk meg oppi sofaen, å der lå jeg i fosterstilling frem til begravelsen hennes. Jeg ville delta på den fordi jeg hadde et så utrolig bra bånd til henne. Og det løfte jeg ga henne, det har jeg holdt. Jeg har ikke skadet meg selv, å jeg kommer til til å gjøre det, frem til jeg møte hun igjen.

Begravelsen var fin, og jeg fikk en avslutning med hun. Jeg måtte bare prøve å komme meg videre i livet, og ventet på å få oppfølging av BUP. Det jeg fikk av de, var at de ville sette meg på medisin, og jeg fikk en elendig psykolog. Jeg valgte å avslutte det der, og begynte å bruke fastlegen min som hjelp. Han er gullverdt.
Jeg går fremdeles til han.

Jeg håper at om det er noen der ute som har selvskadingsproblemer, så oppsøk hjelp. Jeg ville ikke det til først, å gikk i mange år uten å få hjelp. Når jeg fikk hjelp, så hjalp det meg virkelig. Hvis du ikke vil oppsøke hjelp, så kan du komme å snakke med meg. Jeg vil gjerne hjelpe deg etter beste mulig evne! :)

-Bella

Hei !

Jeg kommer til å være anonym pga at jeg har tidligere fått masse kjeft for ting jeg blogger for. Om jeg holder meg anonym kan jeg skrive det jeg vil skrive om hva jeg vil. Jeg har møtt masse motgang i livet mitt, å mer skal vist komme. Jeg har derfor et behov for å få utløpt min frustrasjon på blogg for å få tømt hodet mitt. 


Jeg har opplevd alvorlig sykdom i livet mitt, jeg har hatt depresjons problemer og har rett å slett hatt ett tøft liv. Et tøffere liv enn noen vil oppleve. Jeg er i begynnelsene av 20 årene og har vært gjennom ting folk ikke kommer til å oppleve i hele sitt liv. 


Jeg ønsker å blogge for å være til en inspirasjon til personer som har det vanskelig å tøft. Jeg ønsker å kunen hjelpe folk på fotene igjen. Jeg skulle ønske jeg hadde en slik person å støtte meg på når jeg hadde det vanskelig. Jeg har heldigvis masse familie å venner som stiller opp, men det hadde vært godt å ha en person som hadde opplevd det samme som meg. 


Jeg kommer til å skrive ett innlegg om hver ting jeg har hatt som motgang i livet mitt, slik at du kan lese om det. Og om du ønsker å ta kontakt med meg. Send meg gjerne en mail på sandy19@hotmail.com . Du trenger ikke å si hvem du er, men vil du snakke, så er jeg her !:) 


Klem fra Bella Olivia