onsdag 11. april 2012

Det startet

Foreldrene mine skilte seg etter jeg fylte 10 år, da startet livet mitt å rakne. Jeg fikk selvskading problemer i en alder av 13, å ønsket om å dø var sterkt. Jeg prøvde et par ganger å avslutte livet mitt, men hver gang ble jeg stoppet av et eller annet. Jeg holdt sårene mine å arrene mine godt skjult for alle. Men bestevenninen min på ungdomskolen begynte å ane ting. Jeg gikk bestandig 10 min før alle andre i dusjen etter gym slik at jeg var ferdig med det til de kom. Jeg gikk bestandig i store gensere, selv midt på sommeren. Hun kom inn i garderoben når jeg var ferdig i dusjen, å så armene og fotene mine. Da fikk jeg beskjed om å kle på meg, og vi dro til rådgiveren på skolen. Der ble jeg tatt hånd om, å fikk fortalt hva som var galt å hva jeg hadde båret på inni meg i noen år. Jeg ble så kjørt nedover på PPT ( Pedagoisk psykologisk tjeneste ) Der jeg fikk snakke med en dame. Jeg gikk på samtaler hver dag i lang tid. Jeg hadde ennå ikke sagt noe til mamma eller de rundt meg. Det var kun rådgiverene på skolen å bestevenninen min som viste noe.
Etter lange samtaler med damen på PPT så ble vi enig om at jeg skulle si det til mamma, samt at det ble sendt hendvisning til BUP ( Barne og ungdoms Psykriatiske tjenester).
Jeg dro hjem, dette var en fredag, og jeg fortalte det til mamma.
Jeg sa " mamma, jeg har selvskadingsproblemer, og har forsøkt å avslutte livet mitt "
mamma sin reaksjon var at hun lo, å trodde ikke dette. Så viste jeg hun armene mine, da skjønte hun alvoret. Jeg tror jeg å mamma satt i 6 timer å snakket. Jeg fortalte ALT til hun. Pappa kom etter hvert også, for jeg ville si det til han.

Dagene gikk, jeg følte meg bedre, men fortsatte å skade meg selv. Jeg følte meg å ulykkelig med livet mitt, å jeg følte jeg brakte en skam for familien. Vi fikk time til BUP ganske fort etterpå. Der ble det samtale, jeg, mamma å pappa ! Vi snakket litt sammen alle, så ble vi delt opp. Jeg fikk verdens beste psykolog, Heidi, hun forsto meg så godt, å det var så godt å være til hun. Jeg gikk til hun annenhver dag i 3 mnd. Så dro jeg hjem en fredag og hun stoppet meg i døren å sa " Bella, Lov meg at du ikke skader deg selv før vi møtes igjen neste gang." Jeg tenkte som så, fredag, lørdag og søndagen ( hadde time på mandagen igjen ) Og sa " Ja, jeg lover det "
Når jeg kom på mandagen, så måtte jeg vente i nesten en time. Jeg tenkte at hun bare var forsinket. Det kom en dame å ropte meg inn. Jeg ble med hun på kontoret å skjønnte fint lite. Det var ikke min psykolog og det var en ukjent dame for meg.

Hun sa " jeg har en beskjed å gi deg, Det er noe du må vite." Jeg fikk et skikkelig stikk i magen å tenkte at noe er galt ! Så kom beskjeden jeg aldri hadde forventet !! " Heidi har vært savnet siden fredags ettermidag, og hun har blitt funnet" Så tenkte jeg, men så bra, når kommer hun?  Så fortsatte damen " Heidi er død, hun valgte å avsluttet livet sitt" !!! HVA !!!??? Min klippe, Den personen som var min klippe ! Hun valgte å gjøre det jeg gikk for å få hjelp for ! Hun etterlot seg 2 barn, en like gammel som meg og en 2 år eldre. Jeg satt på kontroet i lang tid. Jeg klarte ikke å tenke eller føle. kroppen min forsvant under meg.
Jeg fant ut at jeg måtte hjem, måtte hjem til mamma å få klem å trøst. Jeg gikk hjem, jeg bodde 5 min unna, så det va ikke lange biten å gå. Jeg knakk sammen å var nede i knestående flere ganger. Da jeg endelig kom meg hjem. Så klarte jeg ikke å si noe til mamma, jeg bare gråt.. Jeg klarte å få ut ordne, " Heidi er død, hun har tatt livet av seg selv mamma, hun er borte !!! " Så knakk jeg sammen. Mamma fikk meg oppi sofaen, å der lå jeg i fosterstilling frem til begravelsen hennes. Jeg ville delta på den fordi jeg hadde et så utrolig bra bånd til henne. Og det løfte jeg ga henne, det har jeg holdt. Jeg har ikke skadet meg selv, å jeg kommer til til å gjøre det, frem til jeg møte hun igjen.

Begravelsen var fin, og jeg fikk en avslutning med hun. Jeg måtte bare prøve å komme meg videre i livet, og ventet på å få oppfølging av BUP. Det jeg fikk av de, var at de ville sette meg på medisin, og jeg fikk en elendig psykolog. Jeg valgte å avslutte det der, og begynte å bruke fastlegen min som hjelp. Han er gullverdt.
Jeg går fremdeles til han.

Jeg håper at om det er noen der ute som har selvskadingsproblemer, så oppsøk hjelp. Jeg ville ikke det til først, å gikk i mange år uten å få hjelp. Når jeg fikk hjelp, så hjalp det meg virkelig. Hvis du ikke vil oppsøke hjelp, så kan du komme å snakke med meg. Jeg vil gjerne hjelpe deg etter beste mulig evne! :)

-Bella

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar