Den gang ei !

Jeg begynte å jobbe, jeg fikk meg egen leilighet, å trodde livet mitt endelig skulle bli bra. Jeg var masse sammen med vennene mine, å en dag så møtte jeg en i omgangskretsen som virkelig fikk opp øynene mine. Jeg ble betatt av han med en gang jeg så han i øynene. Smilet hans sjarmerte hjertet mitt. 

Etter ca en månede sammen med han, så ble jeg syk, jeg var slapp, kvalm, vondt i magen og konstat utmattet. Jeg ble sykmeldt fra jobb, å jeg tenkte at noe ikke er rett. Jeg ble ikke tatt på alvor av legene med det første, men når jeg satt meg ned å sa " jeg har kreft, jeg er sikker på det " Da ble jeg tatt på alvoret. Veien frem til et svar skulle ikke være kort. Jeg ble sendt frem å tilbake over alt på sykehuset. Jeg ble sendt på røntgen, jeg ble sendt på UL. På UL så fant de en kul som de kalte cyste. Jeg ble ikke fortrolig med dette. Jeg viste det ikke stemte. 

Jeg ble sendt på mage undersøkelser. Jeg ble lagt i narkose, og når jeg våknet, så overhørte jeg sykepleierene si " det ble funnet en tumor lignende kul i tarmen, så hun har tatt biopsi, kan hende hun må ha smertestillende" De viste ikke at jeg hørte dette. Første jeg gjorde var å ta opp telefonen, jeg fikk broren min til å komme. Etter 4 doser med morfin, så fikk jeg dra til legen å få "dommen". Der sa legen, " Det ble funnet en kul i tarmen din som det er tatt biopsi av, det er mistanke om det er tarmkreft det dreier seg om "!  Jeg hørte ikke mer enn det, etter det stoppet verden min opp. Tarmkreft? Har jeg det ? Det går ikke ann, de må ta feil ! 

Jeg ble så sendt tilbake til gyn, der kulen på eggstokken ble undersøkt mer. Jeg ba om å få bli sendt til en annet sykehus, jeg vet at de er mer spesialister der enn der jeg var. Jeg tok en blodprøve som er kreftmarkør på eggstokk kreft. Den skal ligge mellom 0-30 og min var 458. Legen som ringte meg sa at det var ikke noe å være redd for, for om det var kreft var den på over 2000+. Så jeg ble litt beroliget, jeg tenkte, jaja, da er det ikke det iallefall ! 

Jeg ble oppringt fra det andre sykehuset en Tirsdag " Hei, vi ringer fra, Kan du komme på forsamtale nå Torsdag ? "
Jeg bare " Ja, hvorfor det ? "
" Du har fått time til operasjon Mandagen! " 

..................................................

Ja, så sånn skulle det bli. Jeg var på den forsamtalen, hadde mamma med meg på siden av meg hele tiden. Han legen min på det sykehuset, undersøkte meg i ca 30 sek. Så sa han " Bare kle på deg igjen så snakker vi." Etter jeg hadde gjort det, så sa han følgende " Du har eggstokk kreft, å det er veldig viktig at du blir operert nå mandag" Da raste verden min, Eggstokk kreft? JEG ? EGGSTOKK KREFT? ER DET MULIG ? Er livet så urettferdig ? Virkelig ? Hva har jeg gjort ? 

Den helgen gikk med på å nyte tiden med samboeren min, vi gjorde DET jeg ville. Vi hadde sene kvelder, å koste oss bare. Jeg sa hade til han på søndagen, da reiste jeg å mamma til sykehuset. Vi fikk ligge på hotell en natt pga jeg skulle operere så tidlig mandagsmorgen.
Den kvelden sammen med mamma, ble brukt til å gråte, få ut frustrasjon, få ut sinne å kjenne på at jeg lever. Jeg har følelser, jeg er slik. 

Mandagen møtte jeg på operasjon kl 7, jeg ble trillet inn kl 8. Måtte si hadet til mamma, å det var tungt. Jeg sa " Jeg elsker deg mamma, dette skal gå bra, jeg kommer snart tilbake " Hun var sterk, hun gråt ikke, hun var sterk for min del. Jeg våknet etter 7 timer. Jeg var HELT bortevekk. Jeg hadde slanger å nåler over ALT. Jeg hadde vendflod i ankelen, halsen, 2 på hver arm. Jeg hadde epudural iryggen, å masse pulsmålere. OG EN INTENS SMERTE I MAGEN! Den smerten, den er ubeskrivelig. Jeg klarer ikke å samenligne den med noen ting i det hele tatt. 

Mamma kom etter hvert, å legen kom å snakket med oss. Jeg fryktet at jeg hadde mistet begge eggstokkene, og at jeg hadde pose på magen. Det var det første jeg spurte han om, å han svarte nei.
Men, De hadde fjernet nesten begge eggstokkene, jeg hadde en tumor på 10 cm, en på 6 cm, og mase fri veske. Begge egglederene var ødelagt. Jeg hadde en tumor i tarmen, og det hadde begynt å bli en tumor i fett forklet! Jeg fikk fjernet over 40 cm med tarm. og fett forklett. 

Jeg følte livet var urettferdig, hvordan skulle jeg klare dette? Hva har jeg gjort for å fortjene alt dette?
Er det min straff for selvskadingen, for løgnene, for hatet, for sviket? For at jeg ikke har verdtsatt livet nok ? Hvor skal dette ta slutt ? 

-Bella