Det forsatte

Når jeg var 15 år, så opplevde jeg ufrivellig sex med en mann. Det har satt dype spor i meg. Jeg anmeldte hendelsen, men politet henla saken. Jeg fikk drapstrussler av mannen, og jeg er ennå den dag i dag redd for han. Om ser han, så får jeg lyst til å krype i fosterstilling å gjemme meg. Etter det så tok det et år tid før jeg klarte å gi pappa en klem. Å være i nærheten av en mann klarte jeg ikke.

Alt dette, pluss selvskadingen satte dype dype spor i meg. Jeg følte at det aldri skulle ta slutt å jeg ville heller grave meg ned i sengen å aldri stå opp. Etter å ha sett dette å hvordan jeg var så bestemte legen min meg for å sette meg på depresjonmedisin. Å det var greit nok det. Men å må ta en tablett for å føle seg bedre? hmmm...
Jeg begynte med kuren, å den var hard. De første 2 ukene var det våkennetter, kaldsvette, frykt å angst. Alle følelsene jeg hadde i meg skulle ut. Å det merket jeg. Jeg klarte meg gjennom de, å fortsatte med tablettene. Jeg kom til et punkt der jeg ikke klarte å ta de lengre. Jeg følte ikke noe livsglede, jeg følte meg aldri skikkelig glad, jeg fikk aldri være skikkelig lei meg. Jeg var mer eller mindre i koma. Jeg bare var der følte jeg. Etter jeg sluttet med tablettene så ble livet litt bedre.

Jeg begynte å tenke at livet mitt må snu en gang, jeg kan ikke ha bare motgang med meg? Eller?

Jeg traff en mann som var livreddningen min. Han fikk meg på fotene, han fikk meg til å smile, han fikk meg til å le, han gjorde meg lykkelig. Vi delte mange hverdager sammen, ble fort samboere. Vi var sammen over 3 år, å en dag så kom han hjem, å sa " jeg har ikke følelser for deg lengre, du må flytte ut "
Da raste den trygge gode verden jeg hadde under meg, for jeg hadde ikke sett tegnene.

Jeg måtte bare komme meg opp fra denne bunnen, noe som var verre enn jeg trodde. Men mye hjelp fra familie å venner, så var jeg meg selv igjen etter en god stund.
Nå måtte vell livet smile til meg igjen? Å la meg få lov å ha en livsglede de fleste tennåringer/ungdommer har ?